God ettermiddag! 🙂

Sola skinner og gradestokken har gått fra minus 8 – til minus 1 grad i dag. Det er deilig vår i lufta, kombinert med kulde og litt snø. Akkurat passe deilig vinter, spør dere meg! Selv har jeg hatt noen måneder ute av drift, og jeg sliter litt med å komme tilbake i sporet igjen.. det føles som om jeg har sakket skikkelig akterut, at skiene, hvis det går an å bruke dem som metafor for selve livet, har blitt feilsmurt og er fulle av is og snø som gjør at uansett hvor mye jeg prøver å holde meg fast i dagliglivet – så går ingenting som smurt. Jeg sitter fast med kladdene mine, eller sklir utfor der jeg hadde trengt et par bremser – og uansett hva jeg gjør, så føles det som om alt og alle løper fra meg. Og, følelsen av å ikke strekke til, vokser og vokser, til den blir en diger klump i brystet som sitter dønn fast. Er det noen som har hatt den sånn? Det er ingen god følelse, og den er absolutt ikke god når jobben din er å hjelpe andre til å få det bedre!

Det er absolutt ikke noen god følelse, og jeg vet at det er enklere å veilede andre til å få et godt liv, enn å veilede seg selv. Men, tro dere meg – det er faktisk helt umulig å hjelpe andre, hvis man ikke selv har det bra. Det går bare ikke! Jeg har to valg nå – å stå ærlig fram som totalt utslitt, utbrent kall det hva du vil, kjært barn har mange navn, og å skynde meg langsomt tilbake i sporet sammen med alle de andre som er i riktig spor – eller å ta ut mine aller siste krefter og gå på til jeg ramler sammen. Jeg har gjentatte ganger tidligere valgt det siste, og da tar det fryktelig lang tid å komme seg på beina igjen, har jeg erfart. Det er derfor jeg er helt nødt til å velge det første alternativet denne gangen, ellers er jeg redd for at jeg ikke kommer til å komme meg tilbake i sporet igjen..

Jeg må velge å ta sjansen på at det er greit å henge etter en stund, helt greit å ikke klare alt jeg ønsker å klare akkurat nå, og helt greit at jeg skynder meg langsomt. Er det virkelig greit da? Vil jeg bli møtt med respekt hvis jeg ikke fikser det jeg pleier å fikse, eller hvis jeg ikke holder mål akkurat nå? Hva med jobben? Klientene – de som venter på at jeg skal komme tilbake og gjøre jobben min, hva med dem? Eller familien min, vennene mine, alle jeg har lovet å hjelpe? Kan de vente, da?

Hvis jeg skal komme meg helt tilbake til å være en god tiltakskonsulent, en god familierådskoordinator, og en god Konfliktlos – så må jeg ta sjansen på at det er greit at jeg kommer tilbake i mitt eget tempo. Jeg må ta sjansen på at ingen dømmer meg for at jeg ikke klarer å sjonglere alle gjøremål på en gang, og at jeg ikke har så mye tid til rådighet i starten, mens jeg ennå har kladder under skia, eller for mye gli når jeg trenger en bremse. Jeg må også lære meg at hvis noen dømmer meg for ikke å strekke til, så må de få lov til det. Det kan jeg dessverre ikke gjøre noe med akkurat nå.

Og jeg må tørre å si at jeg trenger en hånd å holde i hvis jeg snubler og faller underveis, en klem – og noen som smiler og viser at de synes at det er hyggelig å se meg. Det er det jeg trenger for å komme meg tilbake i riktig spor, og for å klare å henge med de andre på jobben, i familien, og i vennekretsen!

Der – nå turde jeg å be om hjelp! Det var ikke så vanskelig, var det vel? 🙂

Siden jeg spør meg selv, må jeg innrømme at det var vanskelig helt til jeg bestemte meg for at det får briste eller bære – jeg trenger faktisk litt hjelp til å komme tilbake til hverdagen! Og ingen kan jo hjelpe meg hvis jeg ikke ber om hjelp, kan de vel?

Dette gjelder oss alle – hvis vi ikke tør å vise oss svake – hvordan skal noen kunne hjelpe oss da?

Jeg skal ærlig innrømme at det ikke er lett å be om hjelp. Men jeg synes det er viktig å fortelle alle som sliter med noe, enten det er utbrenthet, sykdom, arbeidsforhold, eller problemer i familien – at de ikke er alene. ALLE sliter med noe i løpet av livet, og hvis vi som jobber med å hjelpe andre – ikke tør å vise fram at vi trenger hjelp når vi føler oss hjelpeløse – hvordan kan vi da hjelpe andre som før eller senere får skia fulle av kladder, eller som raser utfor i alt for stor fart? Jeg bare spør? 🙂

En viktig ting helt til slutt: Vi kan sikkert være gode alene, men sammen – som et team på jobben, i storfamilien, eller i en venneflokk – kan vi virkelig løfte hverandre til å være det beste av oss selv, noe som igjen gavner flokken. Heia samarbeid og det å løfte hverandre! 🙂

Ha en god og fin mandagskveld der ute!

Hilsen Konfliktlos <3